I Irak gir loven ektemenn rett til å «oppdra» konene sine, og etter den nye religiøse lovboken kan en kone bare kreve skilsmisse på grunn av fysisk mishandling dersom den gjentas. I Afghanistan har dekreter fra 2026 innsnevret tilfellene der vold i nære relasjoner i det hele tatt kan straffeforfølges. Tradisjonen bak dem er uttrykkelig. Koranen 4:34 gir menn myndighet over kvinner og sier at ektemenn som frykter konenes ulydighet, skal formane dem, la dem være alene i sengen og deretter slå dem. I sin avskjedspreken tillater Profeten ektemenn å slå konene sine, «men ikke hardt» (Muslim 1218). Og en hadith overlevert av Abu Dawud (2147) legger til at en mann ikke skal bli spurt om hvorfor han slo kona si. Volden kommer med andre ord med en bruksanvisning.
Fem år etter Talibans tilbakekomst fortalte en representant for sivilsamfunnet FNs sikkerhetsråd at det å være kvinne i Afghanistan nå er en forbrytelse. I Genève ber frivillige organisasjoner FNs menneskerettighetsråd om i det minste å fortsette å snakke om det: forlenge spesialrapportørens mandat, opprettholde dialogene og sette i gang etterforskningsmekanismen. Spesialrapportøren har på sin side vært nektet adgang til landet siden 2024.
Siden 2025 har irakiske par kunnet bytte ut den sivile familieloven med en sjiamuslimsk religiøs lovbok. Den setter ekteskapsalderen til puberteten, godtar vielser uten vitner og uten registrering, gir fedre omsorgen for barna når de fyller sju, og lar en kvinne skille seg bare dersom hun blir forlatt, ikke får underhold eller blir slått gjentatte ganger. Irakiske kvinner kjempet for å gjøre reformen mindre forferdelig. Seks måneder senere gjorde parlamentet den verre.
Våre partnere
