Fra Iraks nye religiøse lov, som setter ekteskapsalderen ved puberteten, til jenter fra minoriteter som blir giftet bort i Pakistan, finner barneekteskap stadig religiøs støtte. Forsvarerne har skriftene å lene seg på. Koranen 65:4 fastsetter ventetiden etter skilsmisse for kvinner «som ikke har hatt menstruasjon», noe klassiske kommentatorer leser som å omfatte også jenter før puberteten. Og ifølge Sahih al-Bukhari (5133, 5158) og Sahih Muslim (1422) var Aisha seks år da Profeten giftet seg med henne, med faren som verge, og ni år da ekteskapet ble fullbyrdet. For forsvarerne er presedensen hellig. For jentene er den en dom.
To hindusøstre på 13 og 14 år, som skal ha blitt bortført, konvertert til islam og giftet bort i Sindh-provinsen i Pakistan, tryglet en domstol om å få dra hjem. Domstolen sendte dem til et krisesenter. I Sindh er det straffbart å gifte bort et barn. Å konvertere et barn har derimot ingen aldersgrense, noe geistlige stadig minner lovgiverne om.
Fem år etter Talibans tilbakekomst fortalte en representant for sivilsamfunnet FNs sikkerhetsråd at det å være kvinne i Afghanistan nå er en forbrytelse. I Genève ber frivillige organisasjoner FNs menneskerettighetsråd om i det minste å fortsette å snakke om det: forlenge spesialrapportørens mandat, opprettholde dialogene og sette i gang etterforskningsmekanismen. Spesialrapportøren har på sin side vært nektet adgang til landet siden 2024.
Siden 2025 har irakiske par kunnet bytte ut den sivile familieloven med en sjiamuslimsk religiøs lovbok. Den setter ekteskapsalderen til puberteten, godtar vielser uten vitner og uten registrering, gir fedre omsorgen for barna når de fyller sju, og lar en kvinne skille seg bare dersom hun blir forlatt, ikke får underhold eller blir slått gjentatte ganger. Irakiske kvinner kjempet for å gjøre reformen mindre forferdelig. Seks måneder senere gjorde parlamentet den verre.
Våre partnere
