Pakistan beslaglegger bøkene, ikke de væpnede gjerningsmennene

Mirza Safdar Mahmood (65) hadde nettopp forlatt bilverkstedet sitt i Mandi Bahauddin 2. september da to menn åpnet ild mot ham. Han døde på stedet, nær byens eidgah, den åpne plassen der muslimer samles til eid-bønn. Åstedet rommer en bitter ironi. Mahmood var ahmadi, medlem av et trossamfunn som regner seg som muslimsk, men som pakistansk lov forbyr å si det, og FN-eksperter advarer om at ahmadier kan bli arrestert bare for å feire eid, selv hjemme. Politiet sa til dagsavisen Dawn at drapet så ut til å være målrettet. Han hadde ingen kjente fiender. Men han hadde en tro, og i Punjab kan det være nok.

Den 19. september var det Malik Mahmood Mubarak (70) og sønnen Ayaz (40) sin tur. De ble skutt på vei hjem i Sargodha-distriktet. Begge overlevde. Gjerningsmennene flyktet på en uregistrert motorsykkel, og politiet opprettet pliktskyldigst en politianmeldelse dagen etter. Ingen pågripelser er meldt. I et land der trosmotiverte drap sjelden ender med domfellelse, påpeker menneskerettighetsorganisasjonen Voice of Pakistan Minority at en slik anmeldelse «leses mindre som rettferdighet og mer som papirarbeid».

Pakistans institusjoner sitter likevel ikke med hendene i fanget. Dager før skytingen i Sargodha opprettholdt den føderale forfatningsdomstolen Punjabs forbud mot Rohani Khazayeen, en samling i 23 bind med skrifter av grunnleggeren av ahmadiyya-bevegelsen, med den begrunnelse at religionsfriheten er underlagt lov, offentlig orden og moral. Bøkene har vært beslaglagt siden 2014, og slik blir det. Staten kan kort sagt spore opp 23 bind teologi. En uregistrert motorsykkel ligger fortsatt utenfor rekkevidde.

Ingenting av dette er tilfeldig. I 1974 avgjorde Pakistans nasjonalforsamling et teologisk spørsmål gjennom en grunnlovsendring som erklærte ahmadier for ikke-muslimer. Paragrafene 298-B og 298-C i straffeloven gjorde senere troen deres til en liste over lovbrudd: En ahmadi som kaller seg muslim, risikerer inntil tre års fengsel. Den britiske kristne menneskerettighetsorganisasjonen CSW kaller dem den religiøse gruppen som er «mest institusjonelt og konstitusjonelt undertrykt» i landet. I juni ble tre ahmadier såret i et religiøst motivert angrep i Rabwah, også det i Punjab.

Den 7. september fylte FN-eksperter ut resten av bildet: angrep på ahmadienes gudshus, vanhelligede graver, inngrep i eid-feiringen, arrestasjoner for religiøs praksis, hatprat. Alt dette, sa de, skjer med «stilltiende offisiell medvirkning». De oppfordret Islamabad til å bryte mønsteret av straffrihet og gjennomgå lover som strider mot landets menneskerettighetsforpliktelser. CSW på sin side vil at det internasjonale samfunnet skal stille Pakistan til ansvar.

Slik går det når en stat utnevner seg selv til dommer over den sanne tro. Loven vokter merkelappen, domstolene vokter bøkene, og de væpnede gjerningsmennene blir foreløpig overlatt til papirarbeidet.